Vi tror at den beste løsningen på forskjeller i mellommenneskelige forhold er at en av de involverte personene gir den andre personens holdning.
Den åpenbare konsekvensen er å avslutte konflikten; personen ga inn, "løse" problemet. Men vi sannsynligvis bare utsetter situasjonen fordi vi bare "unngår" det, og ikke løser det. "Jeg gir inn til den andre personens holdning og tilpasser seg andre ideer som er forskjellige fra meg, som jeg ofte ikke aksepterer, men jeg avgir meg selv, siden det ikke gir meg lykke til å gi meg opp".Når det er forskjeller,
søker en løsning betyr for det første at vi aksepterer at vi er forskjellige
og i intet tilfelle tenkt den andre personen til å vedta mitt synspunkt. Hvis vi gir inn eller forventer at den andre personen skal gi inn, har vi tenkt å "overbevise" den andre fra vårt synspunkt. Hvis vi lykkes, vil den andre ha sagt seg til vårt fokus, mesteparten av tiden for ikke å generere konflikt. Derfor, å gi eller vente på at noen skal gi inn, respekterer ikke forskjeller og ikke respekterer seg selv. Oppsigelse og aksept er to forskjellige ting. Oppsigelse er ensbetydende med å gi inn, "å slutte å være meg til fordel for den andre personen." Det er aldri løsningen siden i første omgang konflikten vil ende opp med å vises på en annen gang, og for det andre føler personen som er opptatt, seg ikke godt, heller ikke med seg selv eller med den andre personen. Oppsigelse fører alltid til ulempe og censur av hva personen gjorde for den andre uten å bli belønnet.
Tvert imot, når jeg godtar, har jeg ikke tenkt å forandre den andre personen. Jeg tillater heller ikke deg å endre meg. Derfor, søker løsninger betyr å respektere og akseptere oss selv som vi er, uten å vente på den andre personen til å endre, gi inn eller trekke seg til min tilnærming.
Men så ... Hva er løsningen? Løsningen er å finne felles grunnlag, nå avtaler og konsensus,lage noe nytt, der begge føler seg selv respekterte og glade for de oppnådde resultatene. For dette er det viktig å tilbringe tid og ha tilstrekkelig kommunikasjon, hvor begge parter uttrykker sine følelser, følelser og meninger, respekterer dem og aksepterer dem som gyldige.
Vi har nådd løsningen når vi føler oss fornøyd og fornøyd med avtalen,
hva vi har valgt, fordi det er en del av deres bidrag. Ingen sto opp og prøvde å overtale den andre parten, og det var heller ikke noe sånn.
Vi finner løsningen uten å gi opp når vi ikke slutter å være oss selv. Sammen kommer vi til noe annet, større og mer kreativt, siden avtalene ofte er nye forslag laget av flere personer, som ofte oppveier de enkelte forslagene som presenteres.