Determinisme er en filosofi som er basert på ideen om at alle fysiske hendelser er forhåndsbestemt. At alt kommer fra en uunngåelig kjede av årsaker og konsekvenser. Vi finner mange typer determinisme: religiøs, økonomisk, genetisk, etc. I denne artikkelen kan vi snakke om mekanistisk determinisme. Er vi fri til å ta avgjørelser? Er vårt liv forhåndsbestemt? Mange tenkere og filosofer har spurt disse spørsmålene gjennom historien. Fri vilje - og alt som antar dets eksistens - har vært et interessant filosofisk tema gjennom historien: Vår subjektive opplevelse indikerer valgfrihet, men når man studerer hjernen, er det mange indikasjoner som peker på en sterk mekanisk kondisjonering. Mekanisk determinisme er basert på ideen om at mennesket er som en maskin.
Således vil hjernen være et verktøy som er i stand til å motta en serie stimuli, behandle dem og produsere andre stimuli. Fri vilje er bare en illusjon dannet av det faktum at prosessene mellom inngangen og utgangen av stimuli er ukjente. I denne artikkelen, for å forstå mekanistisk determinisme, vil vi utforske to aspekter: først skal vi snakke om prinsippene og grunnene som fører oss til å tenke på en determinisme; da vil vi snakke om paradokset av homunculus som er brukt på fri vilje.
Prinsipper og grunner til å tro på mekanisk determinisme Ideen om å forstå det menneskelige sinn som en maskin, er født gjennom den beregningsmessige teori for sinn, kognitiv psykologi. Gjennom denne teorien sammenligner kognitiv psykologi hjernen med en mikroprosessor, og baserer seg på ideen om at all menneskelig atferd kan forklares gjennom en rekke algoritmer og mentale prosesser. Av denne grunn kom den menneskelige hjernen til å bli likestilt med en Turing-maskin.
Selv om beregningsteorien i sinnet i dag er foreldet - på grunn av de nye forbindelsesmodellene - har det gitt oss en god refleksjon. Fremskrittene i psykologien tillater oss å forklare prosessene og forklare mysteriene i sinnet.
Utførelser som tidligere tilskrives fri vilje kan nå forklares gjennom en rekke veldefinerte prosesser.
Alt dette fører oss til å spørre oss selv om menneskelig adferd egentlig ikke er mer enn et svar på en kjede av årsaker og konsekvenser, eller om det virkelig er en "jeg" innenfor hver av oss som tar avgjørelsene. La oss forestille oss at vi kunne kjenne alle variablene som påvirker menneskelig atferd og hvordan det skjer. Kan vi forutse helt og uten tvil hva som ville være hver enkelt oppførsel (din, min)? Svaret på dette spørsmålet synes å være et "ja", men på denne måten vil vi fornekte eksistensen av fri vilje, siden vi kunne forhåndsbestemme fremtiden. Dessuten viser nevrovitenskapsstudier at hjernen vår tar avgjørelser lenge før vi er klar over dem. Disse resultatene får oss til å spørre oss selv grunnen til bevissthetens eksistens. I dag er det vanskelig å definere om vårt sinn er deterministisk eller ikke. Men psykologien forutsetter at atferd kan forutsies med en vis feilmargin, derfor er determinismens teori meget nyttig for denne undersøkelsen.
Paradokalet av homunculus i fri vilje Som en endelig refleksjon over determinisme, vil jeg gjerne foreslå paradokset av homunculus. Dette presenterer seg som en teoretisk inkompatibilitet mellom psykologi og eksistensen av fri vilje.
Ved mange anledninger kan reflektere over et paradoks hjelpe oss å oppfatte våre feil og ta nye kognitive retninger eller teoretiske perspektiver.
Homunculus paradoks er basert på følgende: Psykologi foreslår at enhver oppførsel eller mental prosess kan beskrives og forklares, og fri vilje sier at vi har frihet til å velge hvilken beslutning som skal tas. Så, dette vil føre oss til å tro at i vår hjerne er det "noe" som bestemmer; til dette noe vil vi kalle homunculus, siden det ville være som et annet menneske som gjør avgjørelsene i oss. Vel, hvis homunculus er den som gir oss frihet til valg, hvem gir fri vilje til ham?Vi kunne si at innenfor denne homunculus er det en annen homunculus som tar avgjørelsene; men fra denne forklaringen ville vi falle inn i et uendelig paradoks av homunculi