Adolescens faller ofte sammen med en kritisk periode, en dissosiasjon mellom kronologisk alder og modningsprosessen (fysisk og psykologisk) forekommer ofte. Når dette stadiet er overvunnet, eraldersgruppen mellom 18 og 25 år betegnet av noen som "fremvoksende voksenliv".I løpet av denne perioden blir unge med kroniske sykdommer voksne, opplever ustabilitet eller lidelser, og øker deres sårbarhet og risikoadferd. Vi snakker om usynlige pasienter.
Det er for tiden ingen spesiell helsetjeneste for denne gruppen av pasienter.Derfor kaller noen eksperter dem "usynlige pasienter". Uten tvil er behovene til denne typen mennesker svært forskjellige fra behovene til de øvrige normative gruppene (barn, voksne, eldre ...), siden de påvirkes av flere faktorer (fysisk, emosjonell, psykologisk, sosiokulturell, etc.).
Kroniske sykdommer hos usynlige pasienter
Fordi kroniske sykdommer krever en streng og kompleks omsorgssituasjon, er sykdommen og situasjonen i mange tilfeller vanskelig å godta. Mens hans sunne kolleger nyter økende frihet og autonomi, forekommer denne utviklingen ikke hos pasienten (Bell, Ferris, Fenton, & Hooper, 2011).
Vi bør tro at hver tilstand er unik, ogdet kan være kognitive eller sykdomsavledede bivirkninger og / eller behandling.Så, for eksempel, medisiner for å behandle anfall kan forårsake sedasjon, mens de som behandler astma eller kreft kan føre til irritabilitet og problemer med å konsentrere seg.
Bare oppfordre ungdom til å ta initiativ og forandre foreldrenes rolle under overgangen til "fremvoksende voksenliv" forbedrer interaksjon, diagnose og terapeutiske prosesser (Van Staa, 2011).
Etter å ha gjennomgått en rekke artikler, finner vi at helsesystemet er mangelfull når det gjelder å dekke behovene og spesifikasjonene til usynlige pasienter. Voksenpleie fasiliteter er ofte ikke utstyrt for de komplekse utviklingsbehovene til denne befolkningensom trenger veiledning og profesjonell utdanning. Disse studiene inkluderer også to pasientbehov: Å få tilgang til og bruke en rekke psykososiale tjenester og få større kontroll over deres liv.
Utfordringer og muligheter for fremtiden med usynlige pasienter
Hjelpen vi kan gi til denne typen pasient er viktig hvis overgangen til voksenalderen skal lykkes, med og til tross for sykdom. For eksempel kan vi oppnå dette ved å gi dem verktøy som stimulerer utviklingen av selvforvaltningsferdigheter eller ved å forsikre dem om tilstrekkelig informasjon om overgangsprosessen (Kennedy, Sloman, Douglass & Sawyer, 2007).
Hovedformålene for å oppnå suksess i utviklingen av disse overgangene er følgende:
- Arbeid fra et sosioøkologisk rammeverk.Noe som krever delt ansvar blant helsepersonell, pasienter og deres omsorgspersoner (Okumura et al., 2014).
- Håndtering av familiekonflikter, sykdomsrelaterte erfaringer eller endring av forventninger om medisinsk behandling for voksne krever innsats av hele tverrfaglig team (Schwartz et al., 2013).
- Øke pasientansvaret gradvis og gradvis gjennom barndommen og ungdomsårene. For eksempel bidrar oppmuntrende unge til å gjøre medisinske besøk av seg selv for å fremme ansvaret for helsevesen, følelser av prestasjon og selvtillit (Bell, Ferris, Fenton & Hooper, 2011).
- Tren helsepersonellå ta vare på og håndtere unge mennesker i kroniske helsemessige forhold.
- Vinne barrierer finansiering, mangel på tid og behovet for å møte det store antall aldrende befolkning (American Academy of Pediatrics, American Academy of Family Physicians, og American College of Physicians, Transitions Klinisk Rapporter Authoring Group, 2011).
- Behandle angst på den delen av barneleger, ungdommer og foreldre på planlegging av fremtidig helsevesen.
- Utvikling av passende verktøyfor å vurdere barnet eller ungdommen og familien.
Adolescence kan være en komplisert scene, og kan være enda mer så hvis det er en begrensende sykdom som det for øyeblikket ikke er noen behandling for. Det er derfor det er viktig arbeidet med tenåring, slik at det ikke blir en av disse usynlige pasientene, siden oppveier oppvekst, føler tapt, desillusjonert og håpløs.
Referanser American Academy of Pediatrics, American Academy of Family Physicians, og American College of Physicians, Clinical Transitions Rapporter Authoring Group. (2011). Støtte til overgangen fra helsevesenet fra ungdomsår til voksenlivet i medisinsk hjem.Pediatrics,128(1), 182-200. Bell, L.E., Ferris, M.E., Fenton, N., & Hooper, S.R. (2011). Helseomsorgsovergang for ungdom med CKD-reisen fra pediatrisk til voksenpleie.
Fremskritt i kronisk nyresykdom,18(5), 384-390.Okumura, M. J., Ong, T. Dawson, D., Nielsen, D., Lewis, N. Richards, M., Kleinhenz, M. E. (2014). Bedre overgang fra barn til voksen cystisk fibrose omsorg: programimplementering og evaluering.
Bmj Kvalitet og sikkerhet,23, 64-72.Kennedy, A., Sloman, F., Douglass, J. A., & Sawyer, S. M. (2007). Ungdom med kronisk sykdom: Tilnærming til overgang. Internal Medicine Journal, 37, (8), 555-560.
Van Staa, A. (2011). Unraveling triadic kommunikasjon i sykehus konsultasjoner med ungdom med kroniske forhold: Merværdien av blandet metoder forskning. Pasient Utdanning og Rådgivning, 82 (3), 455-464Reid, G. J., Irvine, M.J., McCrindle, B. W., Sananes, R. Ritvo, P. G., Siu, S.C., og Webb, G. D. (2004). Utbredelse og korrelater til vellykket overføring fra barn til voksen helsetjenester blant en kohort av unge voksne med komplekse medfødte hjertefeil.Pediatrics,113
(3), E197-E205.