Egentlig, jeg liker ikke å gi forklaringer til noe. Jeg liker alt riktig, selv om det er feil. Litt urettferdig, jeg vet, men jeg er sånn.
Jeg er sannferdig, ærlig og mesteparten av tiden selv for mye. Jeg spiser daglig av høye doser av intensitet, hørighet og en liten dose "Hvis ikke min måte, vil jeg ikke ha det." Når jeg elsker, elsker jeg alt som eksisterer i meg. Jeg kan krysse hav, kjempe mot verden og gå forbi, langt utover.
Når jeg ikke liker det, kjemper jeg virkelig, jeg gråter virkelig, jeg stikker og jeg pisser.Ingen trenger å akseptere, jeg sier bare at jeg er som dette
Motsigelsen elsker også å gå hånd i hånd med meg, i dag er jeg, men i morgen er jeg ikke lenger, i dag vil jeg ha det, men i morgen gjør det det. Fikk det? Forstår du meg? Nei, ikke sant? Verken du eller noen. Men det er greit,
Jeg lærte å snu, spille, falle og stå opp , alene fordi det er bedre.Jeg gir meg selv rett til å forandre meg når jeg vil,
Jeg gir meg selv rett til å stoppe enhver situasjon som ikke gjør meg bra. Jeg gir ikke tilfredsstillelser, jeg lever ikke av meninger fra andre. Ja, jeg vet, jeg har den slags. Å snakke om mening, jeg er ikke redd for
, din finger pekte på meg skremmer ikke meg, selv for en sekund, på grunn av min sannhet, bare jeg vet. Jeg kan til og med fortelle deg om min verden i noen få sekunder, men hvis du ønsker å bo, må du gjøre for å fortjene det, og hvis du ikke gjør det, vel døra ...Jeg er ikke redd for ensomhet, fordi vi ble beste venner. Hun fortalte meg så mange hemmeligheter om meg som jeg ikke engang visste.
Ensomhet er kult, aldri frykt det
Behandle det med kjærlighet og lov at det vil lære deg så mye om livet, om verden, om alt. Til tross for alle angrer, liker jeg meg selv.
Selv om jeg tar opp så lenge, holder jeg fortsatt på og jeg står. Hjertet kan se isete, men det vil fortsatt smelte når det berøres, kjærtegnes og bryddes av noen som vet hvordan å helbrede hjerter. Ikke døm meg bare av det du ser. Jeg viser bare det jeg vil ha og jeg har ingen forklaringer.
Det er mye mer av meg og så mye jeg holder for de få,
fordi jeg bestemte meg for at det var slik. Du vet navnet mitt, men du kjenner ikke historien min, du kan se og røre på kroppen min, men få kjenner min sjel. Jeg holder kjeft når jeg trenger å snakke, og til tider reflekterer stillheten min smerte, men jo større smerten, jo større smiler jeg. Ikke si at du vet alt om meg og ikke ta det personlig, det er du ikke, det er meg. Et paradoks, ikke mer eller ingen whys.