Jeg er sårbar. Et vindstød kan få et tre å falle og livet mitt vil ende. En sjåfør kan kjøre meg og ta livet mitt bort. Når jeg skriver disse ordene, kan hjertet mitt stoppe.
Disse og mange andre ting kan også skje med deg. Du er sårbar, som jeg. Og som folkene du bryr deg om: din mor, ditt barn eller din venn. Jeg vil ikke sette frykt i kroppen din.
Erkjenn at, dypt ned, vårt liv ikke er i våre hender, det bare gjør oss oppmerksomme, det bringer oss bare til virkelighet. Hvorfor snakker vi om alt dette?
Jeg har følelsen av at vi har mistet bevisstheten om vår eksistenss skrøbelighet. Dette er ikke viktig, men konsekvensene: Å leve i en virkelighet som ikke eksisterer er en invitasjon til en forgiftet middag. Vi markerer dagene på kalenderen og vi sover, slitne, i busser og undergrunnsbiler, vi åpner døren igjen og igjen.
Vi er som lokomotivet som reiser med merkede stier. Vi tilbringer tiden vår forutsatt, beskytter oss selv, angriper, snakker om andre. I livets butikk oppfører vi seg som den rike mannen som kommer inn og kjøper alt han vil, som om pengene ikke var begrenset, som om vår tid ikke var begrenset.
Ta vare på lager. Sett du gleder på den ene siden og forpliktelsene på den andre? Vi gjør noe galt.
Og det er ikke bare de to av oss, det er oss som et samfunn.Den gjennomsnittlige tiden noen må bruke på obligasjoner for å overleve er enorm.
Vi har lyst til å fortelle barn å studere eller trene, slik at de kan jobbe i hva de vil. Hvordan kan vi lyve på en slik skjult måte?
Kan alle jobbene som dagens samfunn tilbyr, være ønskelig for noen? Verdt å reflektere. En annen katastrofal konsekvens av vår mangel på bevissthet om vårt sårbarhet er at vi er "ikke knyttet til lidelse." Vi tror at hvis vi gjør det riktig, hvis vi kommer på rett spor med dyder av vår innsats og ofre, vil alt fungere.Så hvorfor skal vi hjelpe noen som har valgt fritt ikke å følge oppskriften på suksess?
Vi bruker elendighet fordi vi tror det er bare konsekvensen av hver enkelt handling fordi vi tror at vi aldri vil lide med det.Den lave oppfatningen av usårbarhet og fraværet av lignende situasjoner i vårt personlige liv skiller oss derfor fra oss i de menneskene som lider.
Da ser vi bare opp fra boken vi leser, vi gjenvinner bare vår menneskelige natur når vi innser at denne barrieren bryter.Og for dette må oppfatningen komme nærmere og nærmere, og alltid før vi når destinasjonsstasjonen.
Anbefalt til deg