De fleste søker etter forhold i deres liv som passer til et behov, men hvis noen tilbys halvparten av den til noen, tror jeg ikke det ville være veldig interessant, ville det? Hvorfor krever vi i den troen at vi er ufullstendige, at den andre samsvarer med våre feil? Vi vil ha en del av folket, men ikke av objektene, hvorfor?
Når vi er hele, skaper vi betingelsene for å finne i den andre ikke en del av dette, men hele folk skal forholde seg på en sunn måte. Dette er ikke bare begrenset til å elske relasjoner, men til alle slags forhold du måtte ha.
Følelsen av frustrasjon i et kjærlighetsliv kan ofte knyttes til måten du forholder deg til din partner. Når du spør deg selv spørsmålet, er det begynnelsen å tenke på atferd som gjentas i forholdet ditt, for å endre holdninger og å ha forskjellige resultater.
Hvis det er et feilmønster i forholdene dine, kan det være forbundet med noen begrensende tro. På denne måten styrer sin tro sin oppførsel, siden vi lever for å bekrefte det. Hvilken tro har mønsteret som gjentas i dine relasjoner?
Distansere deg selv fra situasjonen kan bidra til å gjøre annerledes. Husk imidlertid at forholdet er laget av to personer med forskjellige kreasjoner, men som prøver å forstå hvilken del de har i denne historien. Hvordan lager du forholdet ikke slik du vil ha det?
Vi er ikke en del av det andres liv for å matche en mangel, en forventning om et ideal eller å dele den andre og fylle oss med noe vi mangler. Har du noen gang slutte å tenke at vi søker i det andre noe som ikke eksisterer? Vi er ufullstendige, husk?
Når vi er hele, er det ikke nødvendig å søke i det andre noe som vi antar er løsningen av vår ufullstendighet.
Så vi kan gi oss selv naturlig uten å vente på noe tilbake, for i forhold til det andre som ikke er en del, flyter forholdet uten å måtte passe kraftig i det andres liv. Med dette skjer utveksling av to heltall, fordi det er i forholdet som deler / deler hva hver enkelt har av levende erfaring.
Forholdet slutter å mislykkes når vi søker i det andre noe som fullfører oss, enten ved mangel eller forventning om at den andre har plikt til å matche det vi vil ha, fordi fyllingen aldri vil være ekstern (den andre fullfører meg), være intern (Jeg fullfører meg selv). Ikke i følelsen av å være selvforsynt, men en personlig investering.